Den Vidfarne talte, åpnet ordkisten sin,

han som hadde reist mest av alle menn

gjennom folk og riker over jorden.
Ofte vant han stor rikdom i hall.

Av ætt var han av Myrgingfolket.
Sammen med Ealhild, den milde freds-vever,
for første gang, fra den Baltiske kyst,
han søkte Eormannernes hjem,
konge over Øst-Gøtene, hard mot svikere.

Han begynte så sin lange tale:
'Jeg har hørt om mange menn som hersket over riker.
Hver høvding skulle leve rett,
og styre sin eiendom etter skikkene,

hvis han skal overta kongens trone.

Hwala var for en tid den beste av alle,
og Alexander også, den edleste av menn,
som lyktes mest av alle
som jeg har hørt om på jorden.
Attila ledet hunnerne, Eormanric goterne,

Becca baningerne, Gifica burgunderne,
Cæsar styrte grekerne og Cælic finnene,
Hagena holmrygene, og Henden glommene.
Witta styrte swaeferne, Wada helsingerne,
Meaca myrgingerne, Mearc hundingerne.

Theodric styrte frankerne, Thyle rondingerne,
Breoca brondingerne, Billa waenerne.
Oswine styrte eowan og Gefwulf jutene,
Finn, sønn av Folkwalda, den frisiske ætt.
Sighere ledet i mange år sjødanene.

Hnaef hocingene, Helm wulfingene,
Wald woingene, Wod thüringene,
Saeferth sycgan, Ongentheow svearne,
Sceafthere ymbrerne, Sceaf langobardene,
Hun haetwarerne, og Holen wrosnan.

Hringwald kaltes konge av Herefaran.
Offa styrte anglerne, Alewith danene.
Han var den modigste av alle disse menn,
men kunne med hær ikke seire over Offa,
Og den edle Offa alt som ung

vant i slag det største av alle kongeriker.
Ingen så ung i alder vant
mer ære enn han. Med sitt sverd alene
merket han grensen mot myrgingene
ved Eiders munning.

Fifeldore sikret seieren. Anglere og svear
så etter det at Offa hadde seiret.
Hrotwulf og Hrotgar, nevø og onkel,
holdt fred sammen i mange år
etter å ha drevet bort heathobard-folket

og slått ned Ingelds fylking,
ved Heorot hugget ned heathobardenes hær.

Slik for jeg vidt gjennom fremmede land,
gjennom fjerne riker, og der jeg møtte
både godt og dårlig hell, fjernt fra mine egne,

og tjente som følgesvenn langt og vidt.
Og slik kan jeg synge og fortelle en saga,
for folkene i mjødhallen
hvordan edle herskere lønnet meg gaver.
Jeg var med hunnerne og de ærerike goterne,

med svearne og med gøtene og med syd-danene.
Jeg var med wenlas, waenerne og vikingene (Wicingas).
Jeg var med gefthan, winedas og gefflegan.
Jeg var med anglere, swaefer og aenenas.
Jeg var med saksere, sycgans og sweordoweras.

Jeg var med hronan, deaner og heothoremas.
Jeg var med thuringerne og med throwendverne
og med burgundere der tjente jeg en tvunnet halsring.
Der gav Guthere meg en stor skatt
som lønn for min sang; den kongen var ei knepen.

Jeg var med frankerne, med friserne og med frumtingerne.
Jeg var med rugerne, glommane og romerne.
Jeg var også i Italia med Aelfwine:
av alle menn har han, har jeg hørt,
den snareste hånden til edel gjerning og dåd,

det mest gavmilde hjertet til å gi armringer
og skinnende halsringer, Eadwins sønn.
Jeg var med serkerne og med seringerne.
Jeg var med grekerne og finnene, og goså med Cæsar,
som hadde makt over blomstrende byer,

rikdommer og skatter i det romerske riket.
Jeg var med irene, med pikterne og lappene.
Jeg var med lidvikingene, leonerne og med langobardene,
med haethenerne og haelethas og med hundingerne.
Jeg var med israelittene og med assyrerne,

med hebreerne og med inderne og med egypterne.
Jeg var med medeerne og med perserne og med myrgingerne,
med moabitterne og ongendmyrgingerne og med amothingerne.
Jeg var med øst-thuringerne og med ofdingerne,
med eolerne og filisterne og med idumeerne.

og jeg var med Eormanric gjennom hele hans regjeringstid.
Der gav goternes konge meg en skatt:
kongen i byen gav meg en vridd halsring
gjort av gullpenger verd seks hundre penniger.
jeg gav den til Eadgils da jeg kom hjem,

som takk til min Herre, herskeren over myrgingerne,
fordi han gav meg land som en gang hadde tilhørt min far.

Og da Ealhild, Eadwines datter,
edle dronningen av huset, gav meg en annen,
hennes ry spredtes i mange land

da min sang spredte ordene om dette
om hvor under himmelen jeg kjente en dronning,
smykket med gull, mest gavmild av alle.
Da Scilling og jeg med våre klare røster,
for vår ærefulle Herre tok opp vår sang;

sunget til harpe, høyt det lydte.
Da mange menn med edle hjerter
som forstod disse ting åpent talte
at vakrere sang de aldri hadde hørt.
Derfra jeg fór gjennom gotiske hjemtrakter -

alltid jeg søkte det beste reisefølge -
som var Eormanric's hird!
Jeg gjestet Hehca og Beadecta og herelingerne,
emerkerne og fridla og øst-gøtene,
den vise og livlige far av Unwen.

Jeg gjestet Secca og Becca,
Seafola og Theoderic,Heathoric og Sifeca, Hlith og Incgentheow.
Jeg gjestet Eadwine og Elsa, Aegelmund og Hungar,
og det stolte husholdet hos withmyrginerne.
Jeg gjestet Wulfhere og Wyrmhere; der kampen ofte raste

i Vistulas skoger, der den gotiske hæren
med sine skarpe sverd måtte forsvare
sine slekters arne mot Attilas hær.
Jeg gjestet Raedhere og Rondhere, Rumstan og Gislhere,
Withergield og Freotheric, Wudga og Hama.

De var på ingen måte det verste følge,
selv om jeg råkte å nevne disse sist.
Ofte fløy spyd hvinende fra hæren,
hylende på sin vei til fiendens linjer;
der de forviste Wudga og Hama

tjente tvunnet gull, menn og kvinner.
Så har jeg alltid funnet gjennom mine ferder

at den herren som er kjærest i sine ting
er den som Gud gir et kongerike av menn
til å ha og holde så lenge han lever på jorden.

Vandrende slik, tilfeldig
bardene farer gjennom mange land;
de forteller hva de trenger, sier takkfulle ord,
alltid, i sør eller nord, de finner folk
dyktige i sang, milde i gaver,

som ønsker å øke sitt ry med sine menn,
og gjøre store dåder, inntil alt er forbi,
lys og liv sammen, han som vinner berømmelse
har evig ære under himmelen.´

Om Widsith

Dikteren av Widsith er ukjent. Heltediktet beskriver en reise gjennom Europa i folkevandringstiden på 400 og 500-tallet. I diktet nevnes også en del stammer og høvdinger som utvilsomt er skandinaviske, blant annet vikinger i linje 60 og samer/lapper i linje 80.Ordet vikinger opptrer i. Dette er første kjente bruk av ordet "viking" i skrift. Dette er den eldste skriftlige kilde der vikinger nevnes, og kanskje også for samene?
Jeg-personen Widsith er åpenbart oppdiktet, da en slik reise ville være uoverkommelig for et menneske i praksis. Diktet har overlevd gjennom samleverket the Exeter Book fra år 975. Gjengivelsen her er oversatt til norsk fra engelsk og svensk av meg. Per dato har jeg ikke funnet andre versjoner på norsk, tross omfattende søk på internett, bl.a. i Bibsys. Gjengivelsen min må ses på mer som en oversettelse enn en poetisk gjendikting av originalteksten. Jeg har i hovedsak støttet meg den engelske svenske versjonene som jeg har linket til herfra. Forslag til endringer mottas gjerne på mail.

Jeg har skrevet noen mer utfyllende kommentarer her >

Jørn Olav Løset, 10. oktober 2004.

Widsith på moderne engelsk / in modern english >

Widsith på nynorsk, min oversettelse av 07.11.2010.

My comments in English >

Eksterne linker / external links and sources:

Widsith på svensk/ in Swedish translation.

Widsith på angelsaksisk/ in Anglo Saxon.

More on Widsith and Beowulf.

Vikingskip index