Jeg har jaktet hjort siden 1991-sesongen. Her i Dalsbygd på Sunnmøre jakter jeg stort sett alene på vårt vald på Lillebø. Det var her jeg felte mitt første dyr allerede den første uka jeg jaktet i 1991. Det var en intens og uforglemmelig opplevelse der jeg tok en spissbukk - eller "koffnagle" som de sier på Bjørkedalen. Ikke noe stort dyr, men det var et helt greit dyr å begynne med. Jeg jakter også på Bjørkedalen, og da i drivjakt sammen med mange andre.

Da jeg begynte hadde vi kun et dyr i løyve her, mens vi nå har varierer mellom fem og sju dyr. Fra sesongen 2008 ble de gamle små valdene samlet i et storvald, med en totalkvote på ca 43 dyr. Hvert gammelt vald fungerer heretter som et jaktfelt innenfor storvaldet. Høy og jevn avskyting har dannet grunnlag for å øke kvotene litt etter hvert. Nå stanger vi i taket arealmessig, så oppgaven nå blir å ta den tildelte kvoten. Selv den tiden vi ikke hadde driftsplan, så forsøkte vi å fordele uttaket på både bukk og kolle. På den måten sikrer man både et jevnt utbytte og ivaretar rekrutteringen i stammen.

Her har jeg nettopp begynt på jaget i Langedalen, en av sidedalene til Bjørkedalen.

Kommer det dyr snart?

På smygjakt etter hjort alene

Når jeg jakter alene, går jeg helst på smygjakt høyt oppe i valdet. Der åpner terrenget seg mer enn lenger nede i skogen og det er lettere å se dyrene på lang avstand. Jeg har for liten tålodighet til å sette meg på post for å vente på at dyrene skal dukke opp. Jeg trives bedre med å spore dem opp, og forsøker å komme i posisjon før de oppdager meg. På denne måten får jeg som regel ta dyrene mens de er i ro, slik at det er lettere å felle dem.
Det er en spesiell opplevelse å gå på smygjakt slik, der "jegerinstinktet"av og til får virkelig utløp. For meg ligger ikke fokus først og fremst på det å ta livet av et annet levende vesen, men i nærkontakten med naturen. Jeg tror også at det ligger et jegerinstinkt i oss som vanligvis er fortrengt. Det handler om å gjenoppdage glemte sanser som tidligere var livsnødvendige for at menneskene skulle overleve, som en underbevisst tolkning av de inntrykkene man får gjennom syn, hørsel og lukt. Man må kunne skille ut en brun rygg på lang avstand blant hundrevis av andre brune fargenyanser i høstlyngen. En må bevege seg lydløst og smidig mellom bjørkestammer, trø varsomt mellom kvister på skogbunnen, og kanskje undertrykke et nys eller ignorere en mygg som kiler en i øret. Det er da godt å kjenne at en blir litt sliten, men også at skrotten fortsatt duger.
Fokus blir på det man gjør der og da, mens hverdagens mas og kav forsvinner bak en. Det kan høres klisjéaktig ut, men for et kort øyeblikk kan man føle at man blir ett med skogen og at det strekkes usynlige bånd tilbake til dem som måtte jakte for å overleve.

Drivjakt på hjort er samarbeid

Jeg er også med i jaktlag på Bjørkedalen, der vi er langt flere som er i aksjon samtidig med drivere og liggere. Jeg er med på valdet til Løset. Fram til 2008 hadde vi et samarbeid med Søre Bjørkedal, men dette har opphørt fra og med 2009. Det blir derfor tilbake til det gamle, men med litt større kvote og forhåpentligvis noe mer erfarne jegere. Hver enkelt får litt større ansvar. Til de på Søre som syntes samarbeidet fungerte bra, så vil jeg si takk for laget! Det var mange fine turer og spennende opplevelser.

På sitt beste kan drivjakta være svært effektiv, der det er den koordinerte innsatsen som fører til at vi får dyr. Denne jaktformen er mer sosial og gir en helt annerledes jaktopplevelse. Jegere som møtes på likefot på tvers av alder og sosial posisjon. Det er ikke lite kunnskaper som deles når gode historier fortelles over kaffekoppen etter endt jag.

For å gjennomføre en vellykket drivjakt på denne måten kreves det stor disiplin av dem som er med for å ivareta sikkerheten. De som driver går på linje i terrenget. Som regel er det sidehelling, slik at man går over og under hverandre. Man forsøker da helt bokstavlig å danne en linje, slik at ingen er hverken foran eller bak denne. Når dette lykkes, vil alle vite omtrentlig hvor både sidemannen og de andre befinner seg i forhold til en selv, også når man ikke kan se hverandre. Hvis man ikke har øyenkontakt, så roper man regelmessig til de andre slik at man orienterer seg i forhold til de øvrige i linjen. Man vil også få maksimal skuddsektor på denne måten. Hvis vi er rikelig med folk, så kan en passende avstand mellom hver driver være 20 - 50 meters avstand, varierende med terreng og vegetasjon. Vi legger jagene slik at driverne går med vinden i ryggen og mot liggerne. Tross lukten og bråket fra driverne, blir over halvparten av dyrene felt av driverne. Dyrene er da som regel i bevegelse, slik at det kreves både et kaldt hode og at en er rask på avtrekkeren. Men sikkerheten kommer alltid først, og da får man bare godta at en del dyr stikker gjennom driverlinjen likevel.
Geværet får en del dunk og hekter seg lett opp i greiner når man går i jag, så jeg går kun med patron i løpet når jeg vet at ingenting kan komme borti sikringen. Mao. er jeg som regel avhengig av å måtte ta ladegrep dersom et dyr dukker opp. Dette hefter meg litt, og noen dyr har nok berget livet pga dette.
De som ligger på post danner også en slags linje, men her utnytter man formasjoner i terrenger for å gjøre posteringen mest mulig effektiv i forhold til flukt- og trekkruter som man erfaringsvis vet hjorten følger. Driverne må også vite omtrentlig hvor posteringene er. Både drivere og liggere bærer våpen hvis mulig. Uerfarne jegere blir gjerne plassert mellom mer erfarne jegere i drivet. Ungspirene som er lette på foten er gjerne dem som går øverst i linjen, der det gjerne er mest ulendt.

En slik driverlinje kan være være fra et par hundre meter lang til opp mot en kilometer lang. Et slikt jag kan gå over et par kilometers lengde før man er framme ved liggerne. Med to jag på en dag får man dermed dekket 2-4 kvadratkilometer av jaktvaldet på en dag.
Neste dag jaktes det alltid i et annet område av valdet, slik at den hjorten som slapp unna den første dagen får roe seg ned igjen. Vi er 10 - 12 jegere som er i aksjon samtidig, og dette krever en viss organisering på forhånd. Vi jakter derfor kun i helgene. På denne måten kan det gå tre uker før vi på nytt går inn i et område der vi har jaktet før. Hjorten vi da ha roet seg helt igjen, og nye dyr kan ha trukket inn i området. På den måten blir derfor området nesten som "nytt" igjen, selv om det er noe færre dyr igjen i hele valdet.

Når dyra er tatt

Når et dyr er nede, er det om å gjøre å stikke det fortest mulig i hovedpulsåren for å drenere ut restblodet. Deretter åpnes dyret og vominnholdet tas ut. Bukker skjæres "unna". Deretter begynner den tunge jobben med å få dyra ut av skogen. Et lite dyr kan man klare å få med seg alene i utforbakke, men større dyr må man være flere om. Da er det godt å ha med noen ekstra meter tau - "dragartog" - til å legge på klauver eller underkjeve. Det er flere måter å flå på, men jeg foretrekker å henge dyret i talje etter bakbeina og flå framover. På ryggsiden kan man gjerne bruke knyttneven til å løsne skinnet framfor å kløne med kniven.

Et kalveslakt veier gjerne 20 - 25 kg, men kan komme opp mot 35 kg i slutten av jakta. Koller veier gjerne 50 - 70 kg, mens bukkene kan veie fra 55 - 120 kg. De aller største kronhjortene kan veie opptil 180 kg, men disse er ekstremt sjeldne.
For mørning følger vi regelen om "40 døgngrader", dvs man adderer dagstemperaturen hver dag inntil man får 40, alternativt mulipliserer gjennomsnittstemperaturen med antall døgn slik at man får 40. Når temperaturen svinger, må man følge litt med og kombinere de to metodene. Skrotter må alltid henges luftig. Hvis det blir varmt i været bør man bruke vifte eller pose på skrottene. Hvis det blir over 20 grader, skjærer vi alltid ned dyrene uansett. Kjøttet kan da mørnes videre i kjøleskap.

I høsten 2003 fikk jeg denne 12-taggers kronhjorten med slaktevekt på ca 100 kg.

Skrott av kolle og kalv henger til mørning.

Slemme jegere?

Når jeg forteller til andre at jeg driver med hjortejakt, så hører jeg ganske ofte innvendinger. Det går gjerne på at dyra er jo så søte, pene, elegante, og det er synd på dem. Andre argumenter er at jegerne er lystmordere som dreper andre levende skapninger for moro skyld og for å styrke sitt eget ego. Joda, dyra er både vakre og grasiøse, og man skal ha respekt for dem.
For min del har kjernen i jakta blitt et forvaltningsspørsmål, der vi gjennom hele vekstsesongen må bære belastningen av en for stor hjortestamme. En ubeskattet hjortstamme kan fordoble antall individer på 3 år dersom den ikke beskattes. I tillegg har jeg nok et visst jegerinstinkt.

 

TILBAKE TIL HOVEDSIDE - BACK TO MAIN PAGE

Copyright 2004 Jørn Olav Løset. Oppdatert 11.09.09 E-mail: joeolavl

@

online.no