I pinsa 20404 var vi en tur inn i Kjenndalen
og Lodalen innerst i Nordfjord. Vi dro sammen
med Magnhild og Dag Inge & co.
Kjenndalen er veldig spesiell. Den er svært
trang, slik at fjellene tårner seg opp over
en. Toppene ligger rundt 1800 meter høyere
enn dalbunnen, så det ser ut som om de
rekker rakt opp i himmelen. Dalen er
skogkledd, mest med ore. Det er ingen fast
bosetning der, hverken enkelthus eller
gårder. Restauranten på Sanden ved
inngangen til Kjenndalen er den innerste
bebyggelsen. Dette gjør at dalen virker
uvanlig øde og forlatt, tross sin dramatiske
skjønnhet. Forklaringen er at dalen er
ubeboelig vinterstid pga. skredfare. Det har
derfor aldri vært fast bosetning i
Kjenndalen. Enorme skred med kraftig fonnvind
kan gå tvers over dalen og ødelegge alt i
sin vei. Den største og farligste fonna
kalles Jørpa og kommer ned fra Middagsnibba.
Flere ganger har fonnvinden fra Jørpa
flyttet på en stein nede i dalen som er 15 -
20 tonn. Om vinteren og våren må man nok
regne med konstant skredfare der inne.
Kjenndalsbreen er et uvanlig bratt og et
uryddig brefall. Brefallet er også kjent som
Nesdalsbreen i eldre kilder. I midtpartiet er
det overhengende rasfare, slik at brevandring
bare kan gjøres i den nederste delen. Den
engelske tindepioneren William Cecil Slingsby
gikk en gang ned hele Kjenndalsbreen på en
tur over Jostedalsbreen. Men han hadde
visstnok orientert feil på breplatået og
skulle egentlig ned et annet sted. Turen skal
ikke ha vært gjentatt av andre senere. Vi
har ikke vært inne på isen der, men en tur
virker fristende. Isen fører mye grus, slik
at breen ser litt skitten ut. Deler av isen
kan faktisk se gående ut uten stegjern eller
øks, bare man kommer seg noen få meter
innpå. Innsteget er svært enkelt slik breen
ligger nå. Bildene her viser at breen har
trukket seg noen tilbake de siste årene. I
likhet med mange av breene på vestlandet
kulminerte brefronten her rundt år 2000.
Breene er nå i rask tilbaketrekning. Isen
etterlater seg en rand av bart fjell, rensket
for skog, jord og stein. Dette er en del av
breenes naturlige vekslinger mellom vekst og
tilbaketrekning, og ganske artig å følge
med på over tid.
Brefallet
til Kjenndalsbreen. Som man ser, kan storbreen 1000
meter høyere oppe kalve fra toppen og ned i
brefallet.
Gutta
boys er klare for tur! Johan, Endre og Sander gleder
seg.
Dag
Inge, Tove, Anne og Magnhild rusler innover mot
Kjenndalsbreen. Småguttene ligger 100 meter foran
oss. Stien er steinete, men god. Turen fra
parkeringsplassen og inn til isen tar omlag et
kvarter. Dette gjør Kjenndalsbreen svært lett
tilgjengelig. Et tips er å ha med en vindtett jakke,
siden det blåser en nokså kraftig og kald brevind
fra isen. Selv midtsommers er det derfor ganske kaldt
å oppholde seg der inne.
Bretunga
til Kjenndalsbreen. Det nakne berget på hver side
viser at breen nå er i tilbaketrekning.
Ved
bretunga ligger en diger kampestein. Den måtte
selvsagt erobres.. ;o)
Vill
natur og hele tiden store kontraster mellom sol og
skygge. Bildet er tatt nedover dalen.
Skrytebilde
med selvutløser på japsevis... Men her er vi altså
alle. Det er litt større avstand til isen enn det
ser ut til her. Breporten til venstre er sånt som
lokker og frister turister, men kan være rene
dødsfeller. Slike breporter kollapser brått fra tid
til annen uten forvarsel.
Tove
og Anne på vei ned igjen. Nå ventet en pause på Kjenndalstova, før vi dro tilbake
til Olden. Dagen etter ble det tur til Briksdalen og
breen der.