Av Jørn Olav Løset
Dalsfjorden strekker seg to mil
i sørlig retning fra den større og videre
Voldsfjorden. Fjellrekker kranser fjorden nesten hele
veien, bare avbrutt av mindre u-daler som ligger
nesten vinkelrett i forhold til fjorden. Naturen her
er dominert av daler, fjorder og alpine fjellpartier.
Landskapet her, som ellers i Norge, ble i hovedtrekk
utformet under istidene. Breene grov ut dype U-daler,
og slipte fjellene til det bare stod spisse tinder
igjen. På mange måter er deler av området som en
åpen lærebok om istidenes på virkning på
landskapet. Det er nokså lett å finne markerte
trekk i terrenget som skriver seg fra isens stadige
fram- og tilbaketrekninger under og etter den siste
av istidene. Trolig forsvant isbreene for 10000 -
12000 år siden, så landskapet vi kan betrakte i dag
er svært ungt i geologisk sammenheng. På
Lisjebøheida er det flere svært synlige morener,
som ligger der som minnesmerker etter istidens siste
faser.
Fjellene i Dalsfjorden er stort
sett mellom 1000 og opp mot 1300 m høye. Mange
stuper bratt ned i fjorden. Dette gjør fylkesvegen
rundt fjorden svært utsatt for snøskred om
vinteren. Tross sikringstiltak ved mange av
raspunktene, går det ras ned på vegen nesten hver
eneste vinter. Det høyeste fjellet "vårt"
er Trollvasstind på 1285 m, og er tilgjengelig for
toppturer hele året.
"Felden" med sine 1272
m, er likevel kanskje det mest kjente fjellet. I
gammel tid stod det et lite steinhus på toppen av
fjellet, men dette ble rasert for et par hundre år
siden. Det er uvisst hva huset ble brukt til, men det
skal ha vært funnet hår og negler av mennesker i
grunnen i hustuftene. Det blir derfor antatt at huset
kan ha vært brukt til hedenske ritualer og
seremonier, kanskje i før-kristen tid. Men det er
nok mer sannsynlig at huset har vært en
"vetestove", som var et vakthus tilknyttet
vetene i leidangen i henfaren tid.
Trollvasstind
(1285 moh) speiler seg i Lillebøvatnet (645
moh). Utsikten er fra Sandhornet (1064 moh).
Glenn Brenna risser inn navnet sitt i den
myke olivinsteinen, slik fjellvandrere,
jegere, sauesankere og seterjenter har gjort
i hundrevis av år.
|
Dalsfjorden
sett nordover mot utløpet i Voldsfjorden.
Bildet er tatt fra Lisje Hoggåsen i
Dalsbygd.
Tove har dratt
en lyr på ca 3 kg.
|
Klimaet er preget av milde
vintre og nokså kjølige somre. Årsnedbøren er
rundt 2000 mm, så det regner nokså ofte. Snøen
kommer i slutten av november, og ligger til
begynnelsen av april. Men i fjellet kan man finne
skiføre helt til begynnelsen av juni. Uoffisiell
kulderekord er - 18 *C. Hardeste vindstyrke var
utvilsomt 1. januar 1992, da
"Nyttårsorkanen" raste over vestlandet,
med over 110 knop på flyplassene. Orkanen gjorde en
del skade i bygda, både på bygninger og skogen.
Fjorden er en nokså rak
terskelfjord, ca 2 mil lang fra utløpet i nord mot
Voldsfjorden og rundt 200 m dyp midtfjords. Fjorden
byr på godt fiske året rundt. På våren kommer
storseien inn, og kan by på eventyrlige opplevelser
for den som treffer "bittet". Om sommeren
er det ofte mange og store stimer av småsei og
makrell, mens torsk og lyr tar hele året. Det er
ingen store lakseelver her, bare småelver der den
lakseførende delen kan være bare noen hundre meter
lang. Likevel kan det midtsommers gå opp pjakk
(smålaks) og større blankfisk når vannføringen er
stor. Selv har jeg tatt laks på over 8 kg her, i en
elv man knapt skulle tro det var annet en bekkørret
i. Rekorden i elva er 16 kg! (Joda, dette var skryt,
men det er faktisk min side...).
Dalsidene er kledd med
blandingsskog av ymse lauvtreslag nederst mot
fjorden, men domineres mer av dunbjørk høyere opp.
Inn i mellom ligger det plantefelt av gran og litt
furu, det meste plantet etter krigen. Tregrensen
ligger på 500 - 700 m, alt etter hvor sørvendt
terrenget er.
Det er fisk i fjellvatna opp til
ca 700 meter, da aure utsatt av mennesker. Det er
ingen store rovdyr i området, men gaupa kan streife
gjennom. Det er kongeørn i fjellet, og den tar nok
litt lam, men det er forholdvis små tap på
fjellbeite her. Forgiftning av romegras, som gir
sjukdommen alveld hos småfe, spiller en større
rolle for tap av småfe på beite.
Tidligere vet man at det var
relativt stor furuskog i Dalsbygda, omlag slik vi
fortsatt kan se den f.eks. i nabobygda Bjørkedalen.
Men på 1600-tallet ble nesten alt hogd ned, og
skipet ut av hollendere. Havna lå nede i
"Bollevika", omlag der Indre Dale ligger i
dag. Det finnes historiske kilder som forteller at
ved en anledning lå 14 skip her samtidig for å
laste tømmer. I århundrene etter ble dalsidene
beitet intensivt av husdyr, og særlig geita holdt
skogen vekke. Terrenget i Bollevika skal siden være
omformet kraftig etter et digert jord- og leireras.
Det er en stor bestand av hjort, som både er en
betydelig ressurs og rene skadedyr.
Det er 1 fellingløyve per ca
450 daa, noe mange mener er for lite. Bare areal
under 600 m teller med i kvotegrunnlaget. Hjorten
skadebeiter både eng og granskogen, og river gjerder
mange steder. Dette fører til at kulturenga gir
mindre avling og går raskere ut. Gnaging på
granleggene, noen steder 20% av bestandet, gir
grunnlag for råte i trærne. Skadene her er ikke
kartlagt eller økonomisk beregnet, men de er store.
Likevel er det et fantastisk syn å se storbukkene
brake sammen i kamp om kollene i brunsttida i
oktober, og de store flokkene som kan samle seg både
seinhøstes og tidlig om våren. del etter et stort
jordskred.