Denne varianten av vestlandsbåter skiller seg fra andre typer med sin spesielle bordlegging i bunnen, der et bord i bakskipet går over til to litt smalere bord ("renningar") i den fremste delen av båten. I færinger gjelder dette to omfar, men i større båter finner vi denne overgangen i opptil fire omfar. Bordene nærmest kjølen er skåret på skrå i framenden. Denne skråskjæringen kalles i lokal dialekt å "snede" eller "snide" borda. Derav kallenavnet "snedbetning" om alle sunnmørsbåtene som har bunnbordene lagt slik (-betn av botn). Uttalen varierer litt; snedbetning, snidbetning, snedbotning, snidbotning. Men alle betegner den samme båttypen fra Sunnmøre.

På denne måten fikk man et bredere framparti som kunne ta mer last og båten fikk økt stabilitet og bedre evne til å klatre bølgene ute på havet. Båten ble myk og "fjøral" i skroget og tok sjøene fint. Båten skulle være "så mjuk som ei vidje"*.
På større båter ble flere bordganger skjøtt slik over og under hverandre. Det er omdiskutert om denne konstruksjonen kunne svekke skroget. Sunnmørsbåten har hatt rykte på seg for at de kunne brekke tvert av i hard sjø hvis de var tungt lastet, men dette kan være et ufortjent rykte. Det finnes også båtkyndige som mener at konstruksjonen derimot styrket skroget. For båtbyggeren var det en fordel at bordgangene kunne bygges med mindre vridning og bøying av bordene enn ved tradisjonelle bordganger. Det ble mindre spenninger i bordene når de kunne legges tilnærmet flate i skroget **. Materialøkonomien ble også bedre.

Det er ikke kjent når sunnmøringen begynte å legge bordene slik. Trolig er det gjort siden middelalderen, minst. Kan hende er det en tilpasning til overgangen fra kløyvde bord til sagede bord. Sunnmøringene var tidlig ute med å bygge oppgangssager. De første sagene på Bjørkedalen kom i bruk alt på 1500-tallet.

Som seglbåt og havbåt var sunnmørsbåten regna for å være svært god. Båtene var som regel rigget med et trapesformet råsegl, kjent som snidsegl eller det "asymmetriske sunnmørsseglet". På lange strekk er dette et godt og effektiv segl, og godt på kryss. Men når man skal slå, så må segles tas ned og vendes før det heises opp i ny posisjon.

Sunnmørsbåtene favner et vidt spekter av båtstørrelser, fra enrøringer og færinger opp til åttringer (ottring), fjørefar og tendringer. En spesiell variant av sunnmørsbåtene var jektene som hadde akterspeil og kahytt akter.
Størrelsesbetegnelsene kan være nokså forvirrende, da navnet ikke alltid stemmer med åretallet ettersom båtene har utviklet seg. Den opprinnelige seksringen hadde tre årepar (seks årer), men fikk med tiden et rom til. Seksringen har derfor fire årepar, og ble rodd av fem mann. Med åttringen (noen skriver ottring) var det likedan. Den utviklet seg fra fire årepar til å ha fem årepar, men beholdt likevel navnet åttring. De større båtene hadde ripskar, som er en langsgående forsenkning av ripebordet for å få keipene litt lavere over vannet. Samme detalj kan man se på småbåtene fra Gokstadfunnet.

Konstruksjonsmåten med snedbetninger var vanlig på Sunnmøre fram til 1870 - 80 årene. Kjerneområde for byggingen var Bjørkedalen i Volda. Der er stor og god furuskog med mye al, og det var bygd båter på alle gardene der på 1700 og 1800-tallet. Fremdeles bygges det på Bjørkedalen en og annen båt på denne måten.
Også lenger ute ved Voldsfjorden ble det bygd båter, som på Bjørneset og i Høydalen. Stranda i Storfjorden er et annet gammelt kjerneområde for båtbygging på Sunnmøre.

Parallelt med snedbetningen tror jeg at det også har vært en tradisjon med sunnmørsbåter bygd på mer tradisjonell måte, som beingangere med ubrutte bordganger. Jeg har en slik færing selv. Den er bygd på gnr. 128 i Dalsfjorden i Volda, har hjemmesmidd båtsaum og later til å være bygd innenfor en sikker tradisjon. Alderen kan være mellom 150 og 200 år. Dette er interessant, fordi det blir feil å si at alle sunnmørsbåter var snedbetninger. Det fører også til identifikasjonsproblemer når man en sjelden gang kommer over en gammel sunnmørsbåt som ikke er snedbetning.

Jørn Løset

Kilder båtbyggere:
*) Saxe Bjørkedal
Ottar Bjørkedal
**) Jakob Helset

"The Snedbetning"

These boats differ from other wooden boats in western Norway with their special construction in the bottom of the ship. The two strakes next to the keel are skewed in the front end. The skewed cut is called "å snede" in the local dialect. This has led to the nickname "snedbetning" about the boats from Sunnmøre. Another distinct feature regards some of the plank tiers higher up in the boat side, where one strake in the aftship are split into two narrower strakes in the foreship. This split occurs in two plank tiers in a færing, while larger boats can have as much as four plank rund split in this manner.

This made the boats wider in the front, thus increasing stability and deplacement. The boat was also more flexible and could take the waves very smooth.
The drawback was that the construction may weakened the hull, especially on larger boats where this was done with several strakes.

The rigging of the snedbetning were traditionally an asymmetric square sail. It was trapeziod in shape with the fore leech slanted, running all the way to the stem. The pros was good tacking capabilities, almost like a mail sail and a fore sail. The drawback was that the sail had to be lowered during tacking and gybing.

The boats from Sunnmøre varied in size from boats with only one pair of oars to "ottring", "fjørefar" and "tendring" with 5 og 6 pairs of oars. The largest boat classes from Sunnmøre, the cargo boats "tendring" and "jekte" were probably not built with split strakes, but with uniform strakes running from stem to stern.

The snedbetning construction was generally abandoned after 1870, but still some boats are built in Bjørkedalen.