Stavnen til Osebergskipet med sine vakre utskjæringer.
The beautiful carved stem of the Oseberg ship.

Akterstavnen og sideroret.

The stern and the side rudder.

Fra utgravningene i 1904. Professor Gabriel Gustafson står i midten.
From the excavations in 1904. Professor Gustavson who lead the excavations poses in the middle.
Photo: Væring, 1904.

Vognen som ble funnet i Osebergskipet. Vognen har vakre utskjæringer og ble trolig laget i anledning haugsettingen. Vognen ble trukket av to dyr, trolig hester. Den har fast forstilling, og kan derfor vanskelig svinges. Trolig var kun brukt i seremonielle anledninger.
The cart from the Oseberg ship burial had splendid carvings with pagan motifs. The cart is the oldest known vessel with wheels in Norway.

Funnsted Slagen, Vestfold Norge. Gravhaug med ubrent grav.

Osebergskipet er det eldste klinkbygde skip som hittil er er funnet i Norden som med sikkerhet har ført seil. Slik sett står skipet i en særstilling i skandinavisk skipshistorie, og kan betraktes som en slags "urtype" av vikingskipene. De virkelig store langskipene ble trolig utviklet noe senere, fra midten av 900-tallet og utover. Men det er få funn fra denne perioden, og framtidige utgravninger vil trolig vise et bredere spekter av skip fra 800-tallet enn det Osebergskipet representerer. Skipet er av typen "karv" (gn. "karfi"), altså litt mindre enn langskipene.

Skipet ble bygget rundt 800 e.Kr. Det er klinkbygget med jernnagler, mens spantene er festet til klamper hugd ut i bordgangene. Bordene er kløyvd av eik og hugget til.
Lengde 21,5 m. Bredde 5,0 m. 15 årepar. Fribord 0,65 m, skjøt i kjølen, mastehøyde ca 9 m, segl ca 6 x 12 m, kjølsvin 1,75 m lang, stagfester bak, vekt ca 11 tonn. "Meginhufr" - den "sterke bordet" - ligger i 10. omfar.

Osebergskipet har hatt et mannskap på minimum 2*15 roere+ styrmann, altså 31 mann i alt. Men hvis det har vært to mann per åre eller to skift med roere, så kan full besetning ha vært rundt 61 til 65 mann. Dette er i tråd med en rekke omtaler av 20 sesser i sagaene, som nevner at det var mellom 80 og 100 mann på langskipene med 20 årepar.

Skipets stavner var forsynt med vakre utskjæringer med gripedyr som fletter seg inn i hverandre. Utskjæringene er kunstnerisk håndverk av høyeste klasse, og har gitt opphavet til begrepet "osebergstilen", som en av hovedkategoriene av kunststiler fra vikingtid.

Geometrien i Osebergskipet tyder på at seilet trolig var omtrent 12 m bredt og 6 m høyt. Masta skulle kunne tas opp og ned med mastetoppen innenfor akterstavnen. Dette begrenser mastehøyden til 9 - 10 m. Mastefisken på skipet var sprukket under seilas og senere reparert med jernbånd. Mastefisken løp over fire spant, som fordelte belastningen fra masten utover skroget. Masten er plassert litt foran senter av skipet, omlag et spant lenger fram. Dette retter skipet under lens, men reduserer løftet i framskipet.

Det er usikkert hvordan stagene eksakt har vært festet, og om der var vant. I mastetoppen må man ha hatt et system for å heise seilet opp og ned. Dette blir lettest med taljer. På vest- og nordnorske båter med råsegl hadde man på 1800-tallet en "klaverakke" som var en naturgrodd treklave som løp om masta og dermed holdt råa inntil masta. Råa kunne dermed svinges sideveis om masten når man skulle skifte kurs. I tillegg var man sikker på at råa holdt seg inntill masta når seilet skulle tas opp eller ned. Sideveis hadde man flere kraftige vant som kunne justeres. En slik rakke ble funnet i Osebergskipet, og det må også ha hatt vant og stag. Det er sannsynlig at Osebergskipet har hatt en rigg som ligner riggen på Borgundknarren.

Skipet ble funnet i Oseberghaugen, tidligere kalt Revehaugen, i 1903 av forpakter Paal Roberg og gardbruker Oskar Rom, og utgravd året etter under ledelse av professor Gabriel Gustafson. Under utgravningene kom en mengde gjenstander for dagen i tillegg til selve skipet. Blant annet ble det funnet senger, en oksekjerre, flere sleder, kister, vever og unike tekstilrester. En mengde dyr var også ofret. Skjelettrester av to kvinner ble funnet i gravkammeret i midten av skipet. Man vet ikke helt sikkert hvem de var, men trolig var de framtredende medlemmer av Ynglinge-slekten. Kanskje var en av dem dronning Åsa, som Snorre Sturlason skriver om i Ynglinge-sagaen.

Den dendrokronologiske kurven for Osebergskipet sammenfaller med serier fra sørvestlandet. Kanskje var det på Karmøy at skipet ble bygget. En ny dendrodatering gjort i 2008 tidfester byggingen til ca 820 e.Kr. (Nielsen & Stylegar, pt. upublisert). Skipet ble satt i haugen i 834, basert på dendroanalyse av tømmeret i gravkammeret.

Skipet bar preg av slitasje da det ble satt i haugen, både gjennom den sprukne mastefisken men også en del andre slitasjemerker. På en tilje finnes det ripet inn enkle motiver fra hjortejakt med pil og bue, kanskje gjort av en som har fortalt en jakthistorie.
En del teorier om at skipet ble bygget som seremoniskip for haugsettingen alene ser jeg derfor som lite sannsynlig. Skipet har vært brukt. Men kanskje ble skipet tatt ut av bruk og brukt som gravskip på grunn av sine begrensninger under hard seilas? Dette er noe mannskapet må ha kjent til. Kanskje bygde de et bedre skip i neste omgang, basert på erfaringene fra dette skipet?

En kopi av skipet ble bygget i 1987 i Bjørkedalen i Norge. Dette ble først døpt Dronninga. Kopien kullseilte under en prøveseilas i heller svak vind innaskjærs. Det fikk vind bakfra og fikk baugen regelrett presset ned i sjøen så det kom inn sjø på begge sider. Skipet var utstyrt med en høy rigg og et stort seil på 120 kvm. Skroget skar seg ned i sjøen og sank på få sekunder.
Senere modellprøver i Skipsmodelltanken i Trondheim har vist at skroget kaster sjøen til siden, i stedet for å lede vannet inn under skroget. Et mer konkavt innløp i skroget ville ha gitt bedre løft i framskipet. Senere 3D scanninger og datarekonstruksjoner har også vist at noen av betene i framskipet slik skipet er utstilt nå, er opptil 10 cm for korte. Framskipet skal egentlig være noe mer voluminøst, med dertil større bæreevne.

Trolig hadde originalskipet et mye mindre seil, og var bedre ballastert. Med et trenet mannskap ombord kan man bruke dem som "dynamisk ballast" for å trimme skipet, akkurat som man gjør i konkurranseseilas i vår tid. Dronninga ble hevet og reparert, og bordet opp med to ekstra bordganger. Masta ble flyttet noe bakover og det ble bygd på en stråkjøl. Den videre historien ble ikke mindre dramatisk!
Les mer om Dronninga >>.

Osebergskipets noe mangelfulle seilegenskaper må sees i lys av at dette sannsynligvis var et av de tidligste skipene i Norge med seil. Utviklingen av vikingtidens ypperste seilskip var ennå ikke fullendt med dette skipet. Kanskje fantes det også samtidige skip som var enda bedre og større enn dette. Framtidige funn og utgravninger vil forhåpentligvis gi et bredere bilde av de tidligste seilskipene enn hva Osebergskipet gir alene.

I 2012 ble en ny og revidert kopi av Osebergskipet bygd i Tønsberg under ledelse av båtbygger Geir Røvik. Mer om Saga Oseberg.
Se også hjemmesiden til Nytt Osebergskip.

Osebergskipet og øvrig gravfunn er i dag utstilt i Vikingskipshuset på Bygdøy, Oslo.

Mer om Osebergfunnene og utgravningene kan du lese i Sem og Slagen bygdebok.

Om dendroanalyser av Osebergskipet i 2009: Bloggen til Frans Arne Stylegar.

Found in Slagen, Vestfold, Norway in a large burial mound.

The Oseberg ship is the oldest clinkerbuilt ship with certain rig known in Scandinavia so far. It represents an early type of Viking ships, built shortly after the introduction of sail and rig in Scandinavia. It is shorter than the longships which were built in the 10th century and on. The Oseberg ship is determined to belong to the Viking ship class called "karv" (old norse "karfi").

The Oseberg ship was built around 820 AD. It had iron riveted planks in oak. Lenght 21,5 m, width 5,0 m, 15 pairs of oars, 0,65 m freeboard, keel extension aft of the keel, mast ca 9 m, sail approx. 6 x 12 m, mast base 1,75 m long, operative net weight ca 11 tons. The ship could both be propelled by oars and sail.

The Oseberg burial mound was excavated in 1904, revealing a well preserved ship and tremendously rich grave goods. The Oseberg ship did not have a dragon head, but a spiral form ending in a snake head. This part was broken when the grave mound was looted some time in the 13th century. The stern was rotted away, so this part of the reconstructed ship is designed to be the spiralling tail of the snake. This design is probably close to the original design, as such spirals also be found on several picture stones from Gotland in Sweden.
The hull was broken into hundreds of small pieces because of the great pressure from the mound above, but it was possible to reconstruct it with a high degree of accuracy.
The carvings of the stem and stern are the most beautiful and extensive ever found on any Viking ship. The art and craftmanship is outstanding and have given name to the "Oseberg style" and the "Gripping beast" style, one of the main art categories from the viking period.

The remaining bones of two woman of high rank was found in the burial chamber in the middle of the ship. Their identity is uncertain, but one of them was probably a prominent member of the Ynglinge-clan which were in control of Vestfold and Agder in the 9th century. She may have been queen Åsa, who is mentioned in the Ynglinge-saga by Snorre Sturlason.

The ship timber is dendrodated to ca. 820 AD, while the timber for the burial chamber indicates that the burial took place in 834 AD. Tree ring analysis from 2009 corresponds with dendrochronological series from southwestern Norway.

The sailing properties of the Oseberg ship are much discussed, as a modern replica called "Dronningen" capsized during initial sailing trials in 1987. Recent research reveal some hydrodynamic weaknesses in the hull shape of the original ship. The ship lacks lift in the fore part of the hull to withstand the pressure created by the mast and sail in heavy winds. The water is thrown to the sides of the hull, rather than the water flow being led under the hull. The latter gives more lift, like a semi-planning hull.
The mast is also placed a bit too far forward, enhancing the weaknesses of the missing lift. The Oseberg ship may also have had a much smaller sail than first commonly assumed.
Later ships like the Gokstad ship had a better hull design, and are proven to be far more seaworthy. Even Viking ships contemporary with the Oseberg ship might have had better sailing properties, but haven't been found yet. One question will thus remain unanswered: Was the Oseberg ship buried because they know that this ship had its limitations as a sailing vessel?

Remember to read the dramatic story about Dronningen - the Oseberg ship replica which capsized twice and finally was lost in the Mediterranean ocean.

The Oseberg ship is exhibited in the Viking ship museum in Bygdøy, Oslo, Norway.

Saga Oseberg is a replica of the Oseberg ship that was built in the city of Tønsberg in 2012, according to a revised set of drawings after a 3D scan of the old ship in 2005. Saga Oseberg has a smaller rig than Dronninga.
Homepage of Saga Oseberg: Nytt Osebergskip.

Kilder/Sources:

A.W. Brøgger, Hjalmar Falk og Haakon Schetelig "Osebergfundet", 1917-28.
Sverre Marstrander "De skjulte skipene", Gyldendal 1986.
Sigurd Bjørkedal, båtbygger av Dronninga, muntlig 2007.
Sem og Slagen bygdebok.
Arne Emil Christensen, Bjørn Myhre, Anne Stine Ingstad, "Oseberggraven i nytt lys", 1992.