<< Vikingship index Etymologisk tolkning av "viking".

Hva betyr "viking" og "vik" opprinnelig?

 

Av Jørn Olav Løset

For svært mange folk verden over vekker ordet "viking" sterke og ganske konkrete assossiasjoner. Man forbinder det gjerne med en forestilling om horder av brutale og ville berserker som ranet, plyndret og drepte langs kystene i Nord-Europa for omtrent 1000 år siden. Videre har vi i vår tid latt begrepet løselig omfatte de folkeslagene som bodde i Skandinavia på den tiden, altså forfedrene til nordmenn, svensker, dansker og etterhvert islendinger. Vi sier i dag at disse var "vikinger", og har kalt tidsperioden rundt 790 - 1066 for "viking-tiden". I så måte er vel de fleste av oss temmelig sikre på at vi vet hva en "viking" var i moderne forstand av ordet.

Likevel er det slik at opprinnelsen, det etymologiske opphavet, til begrepet "viking" er overraskende uklar. Oppslag i ulike leksika på hva en viking er, gir i alle fall nokså ulike svar.

Norske Caplex forklarer det slik:

"Vikinger  (norr. víkingr, antakelig "menn fra Viken"), brukt om folk fra Skandinavia i perioden 800—1050, som drog i viking til andre land, dvs. plyndringstokter, handelsreiser, hærferd."

Webster's 1913 Dictionary:

"Definition: \Vi"king\, n. [Icel. v[=i]kingr, fr. v[=i]k a bay, inlet.]
One belonging to the pirate crews from among the Northmen, who plundered the coasts of Europe in the eighth, ninth, and tenth centuries.

Of grim Vikings, and the rapture Of the sea fight, and the capture, And the life of slavery. --Longfellow."
"Note: Vikings differs in meaning from sea king, with which frequently confounded. ``The sea king was a man connected with a royal race, either of the small kings of the country, or of the Haarfager family, and who, by right, received the title of king as soon he took the command of men, although only of a single ship's crew, and without having any land or kingdom . . . Vikings were merely pirates, alternately peasants and pirates, deriving the name of viking from the vicks, wicks, or inlets, on the coast in which they harbored with their long ships or rowing galleys.'' --Laing."

Encyclopedia.com:

"Vikings - Scandinavian warriors who raided the coasts of Europe and the British Isles from the 9th cent. to the 11th cent. "

Encyclopædia Britannica:

"Viking - member of the Scandinavian seafaring warriors who raided and colonized wide areas of Europe from the 9th to the 11th century and whose disruptive influence profoundly affected European history."

Historiska museum, Stockholm, Sverige:

"Viking definieras vanligen som "en som kämpar till sjöss, sjörövare, pirat". Därtill ansluter sig den abstrakta bildningen viking (vara i viking) 'härförd till sjöss, härnad'.

Ordets etymologi och ursprungsområde är omstridda. Det vanligaste har varit att anknyta till ordet vik. En V. skulle då vara en sjörövare som håller till i vikar och fjordar och därifrån överfaller lämpliga skepp. Alternativt har ordet knutits till Vik(in), kustområdet omkring Oslofjorden dvs "sjörövare från det inre av Skagerakområdet.
Andra har tänkt sig att det har bildats till det fornnordiska verbet vikja 'vika' med betydelsen undslippa. En V. skulle då vara en sjörövare som kommer undan med sitt byte. En annan tolkning anknyter till samma verb men tänker sig betydelsen "vika åt sidan, avvika i kurs". En V. är då en som avviker hemifrån och det abstrakta ordet V. skulle betyda "avvikelse, bortovaro". Ingen av dessa förklaringar kan sägas vara fullt tillfredsställande men anknytningen till ordet vik "vik, bukt" verkar dock troligast...".

Nettleksikonet Wikipedia:

"The name Viking is a loan from the native Scandinavian term for the Norse seafaring warriors who raided the coasts of Scandinavia, Europe and the British Isles from the late 8th century to the 11th century, the period of European history referred to as the Viking Age. The word was introduced to the English language with romantic connotations in the 18th century. Today, somewhat controversially, the word is also used as a generic adjective referring to Viking Age Scandinavians."

En de best grunngitte forklaringene jeg til nå har sett, er skrevet av Eelia Goldsmith fra Novato i California USA i artikkelen "The etymology of Viking". Hun peker på den nære sammenhengen mellom viking, vik som geografisk landskapsform, reising til havs og midlertidige oppholdssteder. Men Goldsmith lykkes ikke helt i å samle trådene mellom vik og viking. Artikkelen hennes bør leses i sin helhet.

Goldsmith i utdrag: "..In discussing the term “Viking” and its meaning, further evidence of the “Viking” as a merchant and a warrior come to light. “Viking” has come to connote only barbaric activities and piracy. However, if a look is taken at other terms used by the peoples surrounding them at that time, we can clearly grasp a view of the “Vikings” as wanderers and travelers; very close to their own term, “to go Viking.” These terms: Varangian, barbarian, faren, wiccan, and Wales are also integral to understanding the medieval world’s views of the “Viking”. .."

" .. Etymologists and historians have considered the term Viking to be related to the Anglo-Saxon term wic or vicus meaning ‘to camp’. Taking this connection further, there are a number of words that begin with the letters wi, wa, vi, va, ba, be, fa, and fe, which close the gap between Varangian and Viking, demonstrating a clear connection. .."

Goldberg og en del andre er også inne på at viking og vik kan være avledet av det angelsaksiske "wic" og det enda eldre latinske "vicus" i betydningen leir eller midlertidig bosetning. Teorien kan ha mye for seg, siden vikingenes tokter til havs i stor grad var nomadisk preget. På de tidligste viking-toktene man slo leir etter behov, uten å reise større faste byggverk eller lage kaianlegg. Man reiste "lett" og bodde i telt eller med skipene tjeldet (teltduk over skipet), og hadde gruntgående skip som kunne ro langt inn på grunna og trekkes på land om det var nødvendig. For å finne gode landingsplasser for skipene var det en fordel at stedet var skjermet for vind og bølger, og at båten ikke ble nevneverdig skadet. Hva er da bedre enn å finne en strand i nettopp en lun vik? En rekke tidlige boplasser i Norge er lokalisert nettopp slik. Man må også huske på at havnivået og strandlinjen i dag ligger et par meter lavere enn den gjorde i vikingtiden, slik at topografien ikke lenger er like lett å lese.
Men det er også en del taler også mot denne teorien. Blant annet finnes det en del angelsaksiske stedsnavn som inneholder "wic" som ikke ligger ved kysten. Videre var ikke skandinavene de eneste folkene som hadde midlertidige bosteder. Tvert i mot var dette utbredt, også lenger sørover på kontinentet. Romerne brukte begrepet "vicus" i hele det romerske imperiet, og ikke bare i Anglia. Hvorfor skulle da bare ett folk langt mot nord bli kalt "vikinger"? Og i selve Skandinavia var det i bruk flere navn på de ulike folkegruppene, f.eks. daner, svear, ryger, møringer, trøndere o.l.

Hvis Goldberg har rett, så må betegnelsen "viking" mer ha opphav i denne måten å reise på enn akkurat hvilket folkeslag man beskriver. Man kan da tolke "viking" etymologisk som en form for "sjø-nomade", enten man var på rov eller bare på reise til sjøs.

Svenske Bertil Daggfeldt foreslår en annen teori, der han mener at "viking" opprinnelig kan bety skifteroer:"en som ror på skift", på svensk "en som viker ved rodden". Hans teori er en videreutvikling av en noe eldre svensk teori lansert av Fritz Askeberg i 1944. Askeberg mener at viking kommer av det norrøne "vikja" (vika, avvika) og at det kan ha betydd "en som avviker". Alternativt foreslår han at det betyr en som "viker fra landet" - "en som gör en resa till främmande land". Daggfeldts tolkning kan også virke sannsynlig. Men et viktig moment som taler i mot, er at begrepet "viking" er betydelig eldre enn vikingtiden. Sannsynligvis er ordet så gammelt at det oppstod på den tiden man padlet båtene og ikke rodde dem. For å padle en båt av hjortspringtypen med begrenset lasteevne og relativt stor vannmotstand, ville det da være lurere om hele mannskapet padlet samtidig i passende etapper, enn at bare halve mannskapet padlet på skift. Man padlet uansett langs land og kunne ta pause nærmest når man ville. Distanse- og tidsbegrepene som Daggfeldt nevner kan likevel ha opphav i denne måten å reise på, men kanskje med den forskjellen at distansen angir hver etappelengde og ikke tiden mellom hvert roskift.
Les
Daggfeldts artikkel fra 1983.

En rekke lignende forklaringer kan listes opp. I tillegg åpner Wikipedia opp for en debatt omkring etymologien som nyanserer bildet litt. Men jeg synes fortsatt at forklaringene er sprikende og mangelfulle, selv om der er en del fellesnevnere. Dette overrasker meg svært, siden ordet "viking" er såpass sterkt forankret i Skandinavia og den vestlige verden ellers. Med tanke på hva vikingtiden har betydd historisk for dannelsen av de nasjonalstatene Norge, Sverige, Danmark og Island, er jeg svært overrasket over mangelen på en sikker etymogisk tolkning av begrepet viking.
Jeg har ikke akademisk bakgrunn innen verken historie eller språkvitenskap, slik at jeg nok ikke er i posisjon til å fremme noen teori på vitenskapelig grunnlag om opphavet til ordet "viking". Men når fagmiljøene selv tydeligvis ikke kan enes om dette, så drister jeg meg frampå med min tolkning likevel. Jeg er selvsagt åpen for revurdering dersom en bedre forklaring enn min skulle dukke opp.

Skal man komme til bunns i hva ordet viking opprinnelig kommer av, så mener jeg bestemt at man er nødt til å se på hvordan begrepet har utviklet seg og forstå hvordan begrepet viking i betydelig grad har endret innhold opp gjennom historien. Historisk skriftlig kildemateriale legger ikke nødvendigvis det samme i begrepet som hva vi gjør i dag. Jeg velger å begynne med vår tid og deretter se bakover i historien:

Vår tids viking

Som nevnt innledningsvis, har de aller fleste av oss en klar oppfattelse av hva vår samtid legger i begrepet en viking. I korthet kan en viking i vår samtid beskrives som en person fra Skandinavia som levde i den tidsepoken som av historikerne kalles vikingtiden, dvs 790 - 1066. I tillegg knyttes vikingen opp mot pirataktige overfall til sjøs og på land, oversjøiske herjinger og plyndring, handel, dristige havreiser og ekspansjon og kolonisering.
Imidlertid er dette egentlig en grov definisjon, der for eksempel en sjørøver ikke skilles fra en handelsreisende, der de skandinaviske folkene omtales under ett og der regionale konflikter innen de ulike skandinaviske områdene ikke skilles fra hærtokter på kontinentet. Vår oppfatning av vikingen blir derfor heller stereotyp. Mye av denne oppfatningen har rot i den romantiseringen av vikinger og vikingtid som skjedde på 1800-tallet. Under oppbyggingen av nasjonalfølelsen i Norge og den påfølgende løsrivelsen fra Sverige, var det nok vidtgående grunner til at synet på vikingtiden som Norges første storhetstid fikk feste seg i de brede lag av folket. Forestillingen om den fryktløse og heroiske vikingen var nok lett å selge, både i romaner, avisartikler og i de politiske miljøene. Funnene av Gokstadskipet og Osebergskipet og gav ytterligere grunnlag for å befeste dette helteaktige bildet av vikingen.
I Sverige skjedde noe lignende, kanskje politisk motivert ut fra et ønske om å gjenerobre Finland. På 1900-tallet har disse romantiske forestillingene omkring vikingene i stor grad fått leve videre, selv om man har fått langt videre innsikt i hvordan det røffe dagliglivet artet seg 1000 år tidligere.
Under den andre verdenskrig ble vikingene glorifisert av nazistene inntil det ekstreme. I tiden etter kan dette ha virket hemmende på debatten omkring vikingene, da man kunne bli mistenkt for å ha skjulte nazi-sympatier hvis man interesserte seg for temaet. Det var kanskje lettere å la være og ta temaet opp til debatt. Et paradoks ved dette er at nazistenes oppfatning av vikingen i noen grad har fått leve videre, om enn i modifisert versjon og frikoblet nazistene. Dessverre dyrkes ennå nazistenes syn på vikingene og den norrøne mytologien i enkelte destruktive subkulturer!
Dagens stereotype viking er lett å selge, og brukes vidt og nokså ukritisk i enhver tenkelig sammenheng der det kan være noen penger å tjene, spesielt innen markedsføring og reiseliv. Situasjonen synes å være noenlunde den samme i hele Skandinavia, og dette bildet av vikingen blir flittig spredd til resten av verden. Tenk bare på de hornede plasthjelmene som skandinaviske fotballfans utstyrer seg med på landskamper. I virkeligheten var vikingenes hjelmer uten horn, da utstikkende horn bare ville øket vekten unødig og vært håpløst i veien under kamp. For å gjøre vikingen mer anvendelig i markedsføringen har jeg også inntrykk av at de brutale aspektene ved vikingtoktene har blitt tonet en del ned, til fordel for et inntrykk av vikingen som modig handelsreisende og oppdager. Men den som tar seg tid til å lese kongesagaene fra perm til perm, kan ikke unngå å legge merke til at det er en beretning full av krig, hærtog, intriger og maktkamp. Om vikingene var mer brutale enn andre folkeslag i kamp, blir derimot en annen historie.

Også når det gjelder begrepet vikingskip råder dessverre stereotypien, der vårt bilde av et vikingskip er synonymt med langskip med dragehoder. Faktum er at vikingene hadde en rekke ulike skip av forskjellige utforminger og størrelser, alle tilpasset funksjon og behov, og der kun statusskipene i flåten var utstyrt med dragehoder. Snorre Sturlasons kongesagaer inneholder en mengde bekrivelser og referanser til skip. Men ordet "vikingskip" bruker han aldri. Det nærmeste han kommer er når han omtaler skipet til Eirik Jarl som het Barden og som var "et skip som han ofte brukte i viking". Ellers viser Snorre at han var godt kjent med mangfoldet av skipstyper på den tiden, slik at det nok falt ham naturlig å bruke de skipsbetegnelsene som var vanlig brukt den gangen, men som siden er gått ut av dagligtale. Et "vikingskip" for Snorre ville nok vært like en like unøyaktig betegnelse som f.eks. et "kjøretøy" er det for oss. Vi skiller jo uten videre mellom (person)biler, busser, mopeder, motorsykler, lastebiler osv. (Mer om skipstypene).

Vikingtidens viking - pirater og fredløse

Snorre Sturlason omtaler ofte vikinger i sine kongesagaer som han skrev tidlig på 1200-tallet. Han omtaler dem imidlertid som en egen gruppe mer knyttet en bestemt type aktivitet enn som et eget nordisk folkeslag. Folkeslagene omtaler han for eksempel som nordmenn, svear, daner, islendinger, og undergrupper av disse etter geografisk tilhørighet. Ordet viking bruker han særlig på to måter, der en viking er en som er "i viking". Å være "i viking" er det sentrale her, og knyttes opp mot en bestemt type aktivitet som definerer innholdet. Å være i viking er nokså sammenfallende med stereotypien i vår tids oppfatning av vikinger, nemlig piratviksomhet til sjøs, som plyndring, røvertokter og overfall. "En viking" ble brukt om den som utøvde denne typen aktivitet, der substantivet "viking" dermed er avledet av aktiviteten. "Viking" kunne også bli brukt om sjøreisende der man ville rømme unna og holde seg i skjul for fiender, f.eks. etter å ha blitt lyst fredløs fra landet av den herskende makten. På denne måten ser det ut til at "viking" bli brukt om opposisjonelle i nedsettende betydning.
En stor forskjell fra vår tids bilde av vikingen er at Snorre ikke generaliserer, men tvertom ser ut til å ha en nokså snever avgrensning av hva han legger i innholdet. Man var heller ikke nødvendigvis en viking hele tiden, men ble omtalt som dette mens man var i viking. Det ser også ut til at man kunne få rykte på seg for å være dette, selv om man ikke nødvendigvis var "i viking" til enhver tid. Dette har en parallell til hvordan vi i dag f.eks. bruker ordet "kriminell", enten man sitter fengslet eller ikke. Man kunne også være viking på deltid, f.eks. sesongvis være på tokt mens man ellers var hjemme. Å delta på vikingtokt kunne tydeligvis være en snarvei til både velstand og makt. En konsekvens av Snorres oppfatning av hva en viking var, blir da at de fleste som levde i Skandinavia i vikingtiden ikke falt inn under dette begrepet. I Snorres øyne var altså folk flest ikke vikinger!

Andre samtidige kilder som Adam av Bremen (d. ca 1080) og Ahmad Ibn Fadlan ser ut til å generalisere mer enn Snorre, men deler oppfatningen av vikingen som en pirat. Ibn Fadlans nedsettende omtale av urenslige vikinger bør forøvrig sees i lys av han observerte et skipsmannskap ved Svartehavet som kanskje nettopp var ute i viking. I muslimen Ibn Fadlans øyne var nok disse nordboerne vantro Sannsynligvis han aldri selv i Skandinavia.

"Viken" - en ledetråd?

Snorre bruker den geografiske benevnelsen "Viken" om området rundt utløpet av Oslofjorden, dvs. kystområdene i dagens Vestfold, Østfold og nordvestlige deler av svenske Bohuslän. Bruken av Viken som stedsnavn virker sikker fra Snorre sin side. Det tyder på at navnet Viken er vel etablert lenge før Snorre sin levetid og trolig også er langt eldre enn den tidsepoken han skriver om i sagaene.
Caplex oppgir "menn fra Viken" som opphav til "viking", men går ikke nærmere inn på sammenhengen. Siden Viken som stedsnavn er eldre enn vikingtiden, må vi gå enda lenger tilbake i tid for å finne opprinnelsen.

Goldsmith skriver i sin artikkel at det latinske prefikset "vic-" innleder ord som betegner en eller annen form for midlertidighet, skifte av tilstand eller noe som erstatter noe annet. Også i engelsk, fransk og nordiske språk brukes "vic-" på samme måte. For eksempel i vikar, som er en midlertidig stedfortreder for en annen. Engelsk "victory" betyr seier, dvs. maktskifte. Navnet Victor er en avledning av dette og betyr seierherre.

Widsith - eldste skriftlige kilde

Det angelsaksiske diktet Widsith regnes som den eldste skiftlige kilde der ordet "viking" forekommer. Widsith ble skrevet på 500 eller 600-tallet, altså flere hundre år før vi regner at vikingtiden begynte. I Widsith beskriver jeg-personen en reise gjennom Europa og Lilleasia, med oppramsing av en lang rekke stammer (folk) og deres høvdinger. Et stykke ut i diktet nevnes en del nord-europeiske folkeslag, og blant dem vikingene:

"...Jeg var med hunnerne og de ærerike goterne,
med svearne og med gøtene og med syd-danene.
Jeg var med wenlas, waenerne og vikingene (
Wicingas)..."

Svear, gøter og syd-daner er lette å plassere geografisk i dagens Sverige og Danmark. Wenlas er muligens området som Snorre senere kalte Vendland, altså langs Østersjøkysten i dagens Polen. Waenerne bringer tankene til området rundt den store innsjøen Vänern i Sverige. Andre referanser i Widsith tyder på at selv om diktet ble forfattet i overgangen fra folkevandringstid til merovingertid, så inneholder det en rekke referanser til romertid og tidlig folkevandringstid.
Widsith på
engelsk og i undertegnedes norske oversettelse.

En "viking"-stamme i Viken?

Etter mitt syn virker det sannsynlig at vikingene som det refereres til i Widsith skal plasseres i det området som Snorre senere kalte Viken. Med andre ord kan Viken ha vært befolket av en stamme som vide var kjent som "vikinger" lenge før selve vikingtiden tok til, kanskje allerede før folkevandringstiden. Jeg antar i det videre at det faktisk var slik.
Men det er et langt sprang fra disse "urvikingene" til hva Snorre legger i begrepet viking. Igjen har altså begrepet viking endret innhold, og beskriver nå en stamme som lever innenfor et mindre geografisk område. Nå kan også begrepene "viking" og stedangivelsen "Viken" knyttes opp mot hverandre. Caplex sin definisjon av "viking" holder dermed mål så langt: en viking betyr en mann fra Viken [og som tilhører viking-stammen].

Før og under folkevandringstiden var skipsutviklingen i Skandinavia ennå ikke kommet så langt at skipene i nordlandene førte seil. Man var henvist til å bruke farkoster som enten ble padlet eller rodd. Hjortspringbåten, Nydambåten og de norske båtfunnene på Karmøy og Mangersnes er alle eksempler på slike båter. Det er lite trolig at man krysset åpne havområder så tidlig som i romertid og folkevandringstid med så skjøre farkoster, uten kompass, kart og moderne navigasjonsutstyr. Mangelen på kjøl gjorde at båtene nok kunne være utsatt for avdrift dersom det blåste kraftig. Det tryggeste ville derfor være å følge kystlinjen og stort sett holdt seg innen synsavstand til land. I tillegg har de nok orientert etter sol og stjernenes gang.
For å orientere seg mer nøyaktig i et sparsomt befolket område, må man sannsynligvis ha merket seg visse landskapsformer som var lette å få øye på og lette å kjenne igjen senere. Selv i dag bruker fiskere langs norskekysten landemerker og seilingsméd til orientering i godt vær.. Slike referanserpunkter langs kysten var i eldre tider livsviktige å kjenne igjen. De har derfor blitt navnsatt tidlig, da helst med naturbaserte navn som beskriver terrengformen eller spesielle trekk ved området. Dette er i samsvar med navnegranskningen ellers, jrf. våre eldste gårdsnavn fra folkevandringstiden som har enkle naturbaserte former, som Dal, Haug, Os o.l.

Viken er der kysten endrer retning

Hvis man glemmer kart og kompass litt, og forsøker å tenke seg inn hvordan det var å padle eller ro nordover langs svenskekysten i en primitiv båt i bronsealderen, så vil man ha land på styrbord side hele tiden og sola i ryggen når den står på sitt høyeste midt på dagen. På babord side har man åpent hav siden Skjælland i Danmark etterhvert forsvinner ut av syne. Noen tusen år tidligere var denne strekningen skjærgård, mens landhevningen sørget for at kystlinjene var noenlunde som i dag i bronsealderen. Når man kommer langt nok mot nord, forbi dagens Båhuslän, vil man møte skjærgården i Østfold. Hvis man skal nå skal følge kysten videre, vil man måtte sette kursen vestover. Litt lenger vest kan man så skimte nytt land rett vest tvers over Oslofjorden. Man har nå synlig land til to sider! Hvis man så tar mot til seg og krysser ytre Oslofjord, vil man oppdage at landet på andre siden fortsetter videre i sørvestlig retning.
En videre ferd langs kysten vil innebære at sol og stjerner ikke lenger følger samme baner som da man rodde oppover langs Bohuslän. Man har ikke lenger sola i ryggen, men til på skrå venstre for seg midt på dagen. Det samme forholdet får man selvfølgelig dersom man ferdes motsatt vei, fra Agder sør i Norge og skal over til Bohuslän. En som er vant til å navigere etter solens bane vil da raskt forstå hva som har skjedd. Den kystlinjen man fulgte i starten har dreid kraftig og tatt en helt ny retning. Man opplever at det er selve landet som har dreid, slik at man må følge en ny kurs for å følge kystlinjen videre. Kysten danner en stor bue i dette området.

På norsk har vi verbet "å vike". Det kan betyr å endre kurs (som over!), men brukes også om å bøye en gjenstand fysisk. F.eks. å "vike" en plate, dvs. bøyer eller folder den kraftig. Jfr. "Folden" som var vikingenes betegnelse på Oslofjorden videre nordover - der landet eller kystlinjen dannet en fold. I begge tilfeller tror jeg at verbet "å vike" betyr at man endrer man retningen på noe, enten det er en gjenstand eller endrer en fulgt kurs. Også landskapsformen "en vik" i får da den samme opprinnelsen. "En vik" i etymologisk betydning er altså et sted der kysten gjør en bøy.
En rekke hypoteser om etymologien til viking er inne på at det kommer av det angelsaksiske ordet "wic", som skal bety "liten bosetning" eller "leir". Etter mitt syn migrerte de germanske sakserne til Anglia for sent til at dette skal være sannsynlig. De mange helleristningene fra Viken med båtmotiver er fra en tidligere periode, slik at Viken allerede var befolket da angelsakserne etablerte seg som et eget folk i Anglia, dagens sørøstlige England. For meg virker det mer sannsynlig at ordene "vik" og "viking" har sin språklige opprinnelse direkte fra kontinentet, enn at de har vandret vest med angelsakserne, så tilbake igjen og videre nord til Skandinavia.

En rekke steder langs kysten i Norge er det gjort arkeologiske funn fra eldre steinalder (mesolitikum). I Søgne i Agder er det funnet menneskerester som er over 8000 år gamle. Ved slutten av den siste istiden var deler av Nordsjøen fast land og til dels fritt for innlandsis. Av geologer blir disse landområdene kalt "Nordsjøfastlandet". Bare Norskerenna skilte dette området fra å henge sammen med sørspissen av Norge. Det var den gangen bare 100 km over til Norge, og strekningen var trolig islagt om vinteren. Om vinteren er det sannsynlig at reinen trakk over isen, og at jegere fulgte etter for å jakte rein og sel. Den første innvandringen til Norge kan har skjedd enten denne veien, eller via skjærgården i dagens Sverige og inn til Østfold-området. Sannsynligvis hadde disse første innvandrerne også enkle skinnbåter.
Da iskalotten smeltet videre, sank dette landet i havet mens fastlandet i dagens Norge begynte å stige ettersom isen ikke lenger presset grunnen ned. Skjelettfunn fra Nordsjøfastlandet viser at dette området var befolket. Funnet fra Søgne gjør det beviser at kysten i Sør-Norge tidlig ble befolket fra sør.

Jeg tror derfor at "vik" har opprinnelse i det indo-europeiske "weik". Indo-europeisk var ur-språket som de germanske språkgruppene springer ut fra, f.eks. norrønt, germansk, angelsaksisk, og de moderne språkene som norsk, svensk, dansk, tysk, engelsk osv. "Weik" betyr opprinnelig "å bøye". På norsk har vi også adjektivet "veik" som betyr myk, dvs. noe som er lett å bøye. Funnet fra Søgne og en rekke andre viser også at tidfestingen for når indo-europeiske folkestammer etablerte seg i Nord-Europa må revurderes. Kanskje var det slik at det var det indo-europeiske språket og enkelte kulturtrekk som bredte seg vestover til de lokale folkestammene som allerede var etablert der fra før? Uten tvil har Skandinavia vært befolket lenge før indo-europeisk språk bredte seg vestover fra sitt kjerneområde i Mellom-Asia.

The American Heritage Dictionary of the English Language gir denne forklaringen på "weik":

Indo-European Roots
ENTRY:
weik-

DEFINITION:
Also weig-. To bend, wind.
Derivatives include wicker, weak, and vicarious.
   I. Form *weig-. 1b. wicker, from Middle English wiker, wicker, from a Scandinavian source akin to Swedish viker, willow twig, wand; c. wicket, from Old North French wiket, wicket (< “door that turns”), from a Scandinavian source probably akin to Old Norse vikja, to bend, turn. a–c all from Germanic *wik-. 2a. weak, from Old Norse veikr, pliant; b. weakfish, from Middle Dutch weec, weak, soft. Both a and b from Germanic *waikwaz. 3. week, from Old English wicu, wice, week, from Germanic *wikn-, “a turning,” series.
   II. Form *weik-. Zero-grade form *wik-. a. vicar, vicarious, vice-; vicissitude, from Latin *vix (genitive vicis), turn, situation, change;

Originaltekst: The American Heritage Dictionary. Irrelevante oppføringer er slettet her.

Jeg tror derfor ordet "Viken" kommer av at kystlinjen i dette området gjør en bøy - dvs danner en stor "vik". For de tidligste sjøfarende må dette området ha vært en viktig og helt pålitelig navigasjonsreferanse, siden de her måtte endre kurs i forhold til solens gang. For å passere hele Viken må man underveis endre kurs med ca 100 grader. Et slikt område ble derfor tidlig navnsatt. Dette forklarer også hvorfor Viken strekker seg så langt som fra Sandefjord i Vestfold til Uddevalla i Bohuslän. Dette er yttergrensene for den store buen som kystlinjen gjør i hele dette området. De sjøfarende og bofaste i området har så begynt å kalle dette området "Vic" og senere "Viken". Det samme forholdet gjør seg også gjeldende i Bottenviken i Østersjøen.

Går man tilbake til neolittisk tid, ser man store likheter i motiver og symbolbruk i helleristninger i hele dette området som kalles Viken. Båtmotiver er sentrale i hundrevis av helleristninger. Dette vitner om en felles stammekultur, der båtene og bruken av dem nok har vært en del av selve livsgrunnlaget. Det er ikke så underlig, siden Viken i det store og hele er en skjærgård full av øyer, holmer, fjorder og elveløp som skjærer langt inn i fastlandet. De som bosatte seg i dette området kalte seg så "wicingas" - vikinger, eller ble kanskje først kalt dette av andre. Kanskje ble de neolittiske helleristningene laget av nettopp wicingas - de tidligste vikingene?

Disse ur-vikingenes kunnskaper om båtbygging og navigasjon må senere ha blitt spredd langs kystene i Norden i løpet av de neste århundrene. Det var ofte lettere å reise til vanns enn over land, særlig nordover langs norskekysten som er full av fjell og fjorder. Sjøen og fjorden ble en farbar vei i stedet for en hindring. Båtmotiver fra bildesteiner på Gotland viser skip med stavner av liknende type som Osebergskipet, og det kan knapt være noen tilfeldighet. På Mangersnes i Radøy nord for Bergen er det funnet båtrester av omtrent samme type som Nydamskipet. Alt er uttrykk for en felles skandinavisk kulturarv.
Med opphav i denne tidlige nomadiske båtkulturen som utviklet seg i Viken, så kan begrepet viking sakte ha endret innhold til å betegne ferdsel til sjøs slik Goldberg peker på. Med innføringen av seilet i merovingertiden fikk man så de teknologiske forutsetningene for å kunne gjennomføre voldelige anslag mot bosetninger på den andre siden av Nordsjøen. Vikingtiden var begynt slik vi tenker på den i dag.

Mitt forslag til etymologisk tolkning av "viking" blir at det opprinnelig har språklig opphav i indo-europeisk, og er dannet ut fra et behov for å kunne navigere langs kysten i Skandinavia:

"Viken" er der kysten endrer retning.

Folket som bodde i Viken ble etterhvert kalt vikinger.

18. januar 2005, Jørn Olav Løset

Helleristning fra Viken

Har du en kommentar til mine synspunkter, så post den gjerne i gjesteboka.

Kilder:

Caplex.no: Vikinger
Encyclopedia.com:
Viking
Encyclopædia Britannica: Viking
Webster's 1913 Dictionary: Definition of Viking
Ordnett.no (Kunnskapsforlaget):
Indo-europeiske språk.
The American Heritage Dictionary:
Indo-europeisk "weik", roten til vik og veik (myk, bøyelig).
Wikipedia.org:
Adam av Bremen, Ahmad Ibn Fadlan, Snorre Sturlason, tidlige beskrivelser av vikinger.
Historiska museum, Stockholm, Sverige:
Viking
Daggfeldt, Bertil:
Vikingen roddaren, artikkel i Fornvännen, 1983.
Goldsmith, Eelia, USA:
"The etymology of Viking"
"Widsith" på moderne
engelsk , angelsaksisk dikt.
Universitet i Oslo: "
Fruen fra havet", arkeologisk funn fra eldre steinalder.
Universitet i Oslo: "
Nordsjøfastlandet"

  Til toppen : Heim - home

Først publisert 18.01.2005, revidert 26.01.2005. Copyright 2005 Jørn Olav Løset. E-mail: joeolavl @ online.no