<< Vikingship index Skipstyper i vikingtiden  

Langskip : 20-sesse : Busse : Skeide : Snekke : Sud : Drage : Kaupskip : Karv : Knarr : Byrding : Skute : Ferje : Skipsbåt : Jekte

Mens vi i dag har ganske bestemte oppfatninger om hva et vikingskip er, så brukte vikingene selv ikke denne betegnelsen om sine skipstyper. Begrepet "vikingskip" har trolig oppstått i nyere tid, og er en moderne samlebetegnelse på en hel gruppe skipstyper som ble brukt i skandinavia i vikingtiden (800 - 1050) e.kr. og de neste par århundrene. Vi assossierer kanskje begrepet lettest med lange og smekre skip med dragehoder i stavnene og et stort og bredt råsegl - vikingenes stolte langskip. Historisk var det kun et fåtall skip som ble utstyrt med dragehoder, da disse skulle markere høvdingenes og kongenes status. Flertallet av skipene var mer nøkterne skip, optimalt designet for sjødyktighet, styrke og lasteevne tilpasset formålet.

Tross de mange skipstypene som både er gjengitt i de historiske sagaene og som er avdekket gjennom en rekke arkeologiske utgravninger, hadde alle skipene visse fellestrekk i oppbygningen som gjør at vi i dag likevel bruker fellesbetegnelsen "vikingskip" på dem. Grunntrekkene i konstruksjonen er fortsatt levende i vest- og nordnorsk båtbyggertradisjon helt opp til våre dager. Se egen side om klinkbygging >.

Felles konstruksjontrekk vikingskip

  • klinkbygd skrog med overlappende bord

  • en kraftig, men grunn kjøl

  • sidemontert styreåre styrbord akter

  • høye stavner både foran og akter

  • bare en mast

  • rektangulært råsegl

  • åpne båter uten overbygning

  • båtene kunne drives med årer i tillegg til segl

  • smekre skrog som gikk lett i sjøen

Sagaene angir gjerne skipets størrelse i antall "rom". Et rom er mellomrommet mellom toftene eller tverrbetene, slik at romtallet som regel er det samme som åretallet. Et rom hadde ikke en fast størrelse, men kunne variere fra skip til skip. Et skip kunne være "romstort", dvs. langt og/eller bredt i forhold til romtallet. Noen ganger oppgir sagaene lengden på kjølen i alen. En alen=24 norske tommer=2,61 cm. Men en båtalen er bare 21 tommer, dvs. 54,9 cm. Men alenmålet har også endret seg gjennom tidene, slik at det ikke er sikkert at en alen i vikingtid er den alen vi kjenner i dag. Sagaens alenmål må derfor sees på bare som en pekepinn.

Variasjonene innenfor de grunnleggende konstruksjonstrekkene var stor, og det foregikk hele tiden en utvikling mot nye skipstyper. De mest avgjørende endringene foregikk nok på 600 og 700-tallet da de første skipene ble utstyrt med segl. Osebergskipet er eksempel på en tidlig skipstype som hadde segl, men med underdimensjonert mastefisk. Mastefisken var her sprukket og senere reparert før skipet ble hauglagt. Det noe yngre Gokstadskipet hadde derimot en langt kraftigere mastefisk. Gokstadskipet hadde også årehull i skipssiden som kunne stenges med klaffer under seilas. En mengde havarier og ulykker må ha gjort at skipsbyggerne gikk en heller brutal skole i sin søken etter å utvikle holdbare og pålitelige skip.

På 800 og 900-tallet fortsatte utviklingen med flere skipstyper og stadig større langskip.På 1000-tallet så man store skip som ville ha vært utenkelige bare et par århundrer tidligere. Disse ble utviklet for overlegenhet i strid i sjøslag vikingene seg i mellom og fungerte også som statussymboler for kongene. De var vikingskipshærens - leidangens - parallell til senere armadaers flaggskip. På 1100 og 1200-tallet begynte utviklingen mot skip med "kasteller", dvs. overbygde partier som gav ly mot vær og vind - altså kahytter. Også roret gjennomgikk forandringer, og bakmonterte ror dukket trolig opp på 1100-tallet. Byseglet til Bergen by fra tidlig 1200-tall viser et langskip med aktermontert ror.

Leidang ship - copyright Jørn Løset

En 20-sesse, som var standardskipet i leidangsflåten. Her vist uten skjold og årer.

Langskip

Langskipene var store og lange skip med relativt slanke skrog med stort forhold mellom lengde:bredde. De egentlige langskipene hadde 20 årepar eller mer. Skrogene gav lav motstand i vannet og skjøt stor fart. De kunne frakte mange menn med personlig kamputrustning over lange distanser på kort tid. De største langskipene var trolig over 50 meter lange, med mannskap på 200 - 300 krigere eller mer. Langskipene kan betraktes som spesialiserte krigsskip.

Merk at et langskip ikke uten videre er det samme begrepet som et drageskip. I skandinavisk litteratur brukes "langskip" om skip med skrog av en spesiell størrelse og form, mens drageskip og drake betegner et skip med dragehode (eller dyrehode) på stavnen for å markere statusen til kongen eller høvdingen som skipet tilhører. Et skip kan dermed godt være et langskip uten at det nødvendigvis er et drageskip. De fleste langskipene hadde ikke dragehode.

Det er noe uklart når de første langskipene ble bygget. Langskip dukker opp i de norrøne sagaene på 900-tallet. Arkeologiske funn gjort så langt, tyder også på at de første ekte langskipene med seil dukker opp i denne perioden. Men skipene kan godt ha kommet tidligere, uten at vi kan sikkert påvise dette i dag.

Langskipene kan deles inn i flere underkategorier:

Leidangsskipene - 20-sesse, 25-sesse og 30-sesse:

Leidangen ble utviklet som en forsvars- og angrepsflåte til disposisjon for kongen fra slutten av 900-tallet og utover i tidlig middelalder. Landet ble inndelt fylker og sysler, som igjen var fininndelt i skipreider. Innenfor hver skipreide hadde bygdene ansvar for å utruste et eller flere skip med skipsutrustning, våpen, proviant og mannskap. For hver sjuende mann (over 7 år), skulle bygda stille en mann til utferd. Sysselmenn og lendmenn som fikk veitsler av kongen, skulle utruste egne skip. I leidangen inngikk også varslingssystemet med budstikke, vardevakt og vardetenning på fjelltopper og åskammer når det var fare for krig. Landskapslovene og senere Landsloven gjør nøye greie for utbud, bygging og utrustning av skip og vardevakt.
Den totale flåten i Norge har variert i størrelse gjennom tidene med skiftende folketall. Ved fullt utbud av leidangen kunne det totale skipstallet anslagsvis komme opp i mellom 320 og 370 skip, men
kildene varierer i sine anslag. Etter svartedauden i 1349 forfalt leidangen gradvis som mobiliseringssystem, og opphørte endelig rundt 1500.

20-sessen i tegningen over tar utgangspunkt i samme årehullsavstand som Gokstadskipet, men har 20 årepar. Kjølen blir dermed noe lenger. Stavnene er tegnet som trappestavner av samme type som langskipet Skuldelev 2. De øvrige innbyrdes mål har dermed gitt seg selv, og totallengden blir på litt over 30 meter. Det er alminnelig antatt at de norske leidangsskipene var gjennomgående større enn de danske, bl.a. fordi det krevdes større sjødyktighet i de røffere farvannene langs norskekysten. Seilet er her tegnet skjematisk (uten buling) og i moderat størrelse. Masten er gitt en høyde etter den gamle vestnorske regelen om at masten skulle kunne felles ned innenfor akterstavnen. Det må understrekes at intet leidangsskip er med sikkerhet funnet i Norge, så både riggdesign og størrelse blir i stor grad synsing. Man må regne med at det har vært en del variasjon selv innenfor hver størrelseskategori, slik man også finner det blant tradisjonsbåter i dag.

I leidangsflåten var 20-sesse den vanligste størrelsen, men også 25-sesse og 30-sesser forekom. Med to mann per åre, kom mannskapet opp i rundt 90 menn på en 20-sesse. Dette tallet bekreftes i Sverre Sigurdssons saga fra 1100-tallet, der biskop Eysteinn Erlendsson i Nidaros hadde en 20-sesse med 90 menn. Skalert opp kan da en 30-sesse kan ha hatt rundt 150 manns besetning.

Disse skipene må ha vært bygget som et kompromiss mellom kravet til hastighet, sjødyktighet, og lasteevne. De skulle kunne transportere tropper med proviant og utrustning for to måneder. Det er mulig at 20, 25 og 30-sessene skal sorteres under lansgskipstypene nevnt under, spesielt skeider og snekker. Men de er nevnt i sagaene og lovtekstene med sin egen størrelsesbetegnelse, slik at jeg har gitt dem en egen omtale her.

Busse

Langskip med stor lasteevne og stor mannskapsstyrke. De var utformet for å gi overlegenhet i strid mot andre skip og var derfor designet som rene krigsskip. "Ormen Lange" var en slik busse, og ble beskrevet av Snorre som "høybordet som på et havskip". Bussene kan ha hatt opptil 35 sesser, med en total lengde opp mot 50 meter.
I form kan man godt forestille seg at bussene har sett ut omtrent som en forlenget og forstørret utgave av Gokstadskipet, med enda høyere stavner og dragehode. Skroget vil da få en enda slankere og smekrere fasong enn på Gokstadskipet, i det lengde/bredde forholdet øker.

Skeide

Skeidene var store langskip på 20 - 35 rom, men trolig med lavere fribord enn bussene. Kanskje var de også slankere og raskere. Sagaene gir ikke klare svar på forskjellene, men en må anta at det dreier seg om ulikheter i skrogform. Vraket av langskipet Skuldelev 2 som ble funnet i Roskildefjorden kan muligens ha vært en skeide.

Snekke (snekkja)

Snekkene var en type langskip som ble brukt både i strid og på reiser. Det ser ut til at snekkene hadde mer karakter av passasjerskip enn å være krigsskip. Muligens hadde de stavner av mer moderat høyde. Snekkene ser ut til å ha vært utbredt både i Skandinavia og videre rundt Østersjøen. Snorre bruker bl.a. begrepet "vendelsnekke" i en av sine sagaer.
Olav Tryggvasons "Tranen" var iflg. Snorre en snekke, men kong Olav lot seg imponere mer da han fikk se den håløygske bussen "Ormen Skamme".

Sud - egen klasse eller busser?

"Sud" var i tidlig middelalder brukt som delnavn på store langskip fra 20 rom og oppover. Mariasuden og Kristsuden hadde trolig mannskap på over 300. Slike storskip kom til sent i langskipenes utvikling, etter at den egentlige vikingtiden var avsluttet. Muligens er de en videreutvikling eller en undergruppe av bussene. Det store mannskapet som krevdes for å bemanne disse skipene må ha vært svært ressurskrevende og kostbart.
Det er usikkert om "sudene" bør skilles ut som en egen klasse langskip. Eldre kildemateriale er svært sparsomt, og gir få opplysninger om karakteristika som størrelse, besetning, mulige kasteller, mulig akterror, mulig doble lag beter (tverrbjelker), tidsperiode (1100 - 1200 tall) o.l. Sagaene gir likevel et bestemt inntrykk av at de største langskipene fortsatte å utvikle seg mye etter vikingtidens slutt, slik at det er rimelig at nye skipsbegreper ble tatt i bruk.
Et skip med navn "-sud" var uten tvil klinkbygget. Navnet -
sud er nær relatert til selve klinkbyggeteknikken, da begrepet "sud" også brukes om den delen av bordgangen som er høvlet til for å overlappe med neste bord. Hele overlappen kan også kalles "suda" når bordene er klinket sammen. Kanskje har de fått denne betegnelsen for å skille dem fra andre skipstyper etter hvert som kravellteknikken ble introdusert.
Bruken av navnet -sud i sagaene kan tyde på at det var forbeholdt flaggskipene i flåten. Der er det konsekvent brukt om de aller største skipene i flåtene. Brøgger og Shetelig nevner sud som en betegnelse på store langskip i boken
Vikingeskipene (s. 265, 266), men de tar ikke stilling til om "sud" også var en egen klasse langskip.

Kristsuden hadde hele 37 rom og var et av historiens største langskip. Det ble bygget i 1262-63 i Bergen.

Drage (drake - orm)

Dragene var betegnelsen på store langskip utstyrt med dyrelignende hoder i framstavnen, som regel dragehode. Også andre dyrehoder er kjent, f.eks. hadde skipet "Visund" et oksehode i stavnen. Akterstavnen kunne også ha dragehode eller ha form som en dragehale.
Dragene var som regel de største skipene i flåten og skulle markere konge- eller høvdingestatus. Snorre Sturlasons Kongesagaer omtaler flere skip som både "drage" og f.eks. "busse" om hverandre. Det ser derfor ut til at begrepet "drage" kunne brukes på på flere av de overnevnte langskipstypene dersom skipet var utstyrt med dragehode.

Kaupskip - kjøpmannskip

Knarr (knórr)

Knarrene var relativt rundbukete skip med færre årepar enn langskipene. De hadde gjerne bare noen få årepar framme og akter, mens midtpartiet utgjorde lasterom. Seilingsevenskapene var derfor viktigere enn roegenskapene. Skipene var utformet for sjødyktighet på åpent hav og stor lasteevne. Der Snorre taler om "kaupskip", kan stort sett man regne med at det er knarrer som omtales.
Vraket
Skuldelev 1 som ble funnet i Roskildefjorden hadde dekk for og akter, lasterom i midten og høyt fribord. Trolig er den et godt eksempel på knarrer som ble brukt på handelsferder i Skandinavia og sørover i Europa. Borgundknarren er en moderne 1:1 kopi av dette skipet.
En variant av knarrene ble kalt "Grønlandsknarr" og "Vinlandsknarr". Dette var svært robuste skip bygd for å tåle overfarten i et av verdens barskeste havområder mellom Island og Grønland.
Selv om knarrene primært var bygget for å føre last, er det flere steder i sagaen nevnt at de også ble brukt som krigsskip og tok del i selve kamphandlingene. Beretningen om slaget i Hafrsfjord som trolig fant sted i 872, forteller om knarrer østfra med skårne stavner.

Karve (karfi)

Karvene var en del mindre enn de egentlige langskipene, gjerne på 13 - 16 sesser. De har vært brukt både som krigsskip og som kjøpmannsskip. Det er alminnelig antatt at både Gokstadskipet og Osebergskipet skal klassifiseres som karver.

Byrding (byrðing)

Byrding var mindre skip brukt som fraktebåter i kystfart. Kanskje var byringene på 10 - 15 roms størrelse. De kunne også brukes til havkryssinger, f.eks fra norskekysten til Færøyene eller til Island. De kunne også inngå i hærflåtene som proviantskip.
Ordet "byrding" har påfallende likhet med vår tids begrep "-børing", som er brukt om f.eks. "fembøringen" i nord-Norge og "sambøringen" fra Sunnmøre. Ulikhetene mellom karver og byrdinger kan ikke ha vært stor, der byrdingen nok var den minste av disse.
På Hebridene har byrdingene overlevd som skipstypen "birlinn" langt inn i middelalderen, som små klinkbygde skip med råseil og aktermontert ror. Birlinn er en anglifisering fra norrønt byrðing.
Kilde.

Andre skip

Skute

Kongesagaene taler stedvis om "skuter" som små og lette skip som kunne seile hurtig. Det er uklart om skutene var en egen skipsklasse, eller om både karver og byrdinger også kunne bli omtalt som skuter. I tillegg til å være raske, må skutene også hatt den fordelen at de kunne bemannes sparsomt og var raske å gjøre seilingsklare. De må også ha vært lettere å skjule enn større skip og ha påkalt mindre oppmerksomhet enn de store leidangskipene. Organisatorisk kan de derfor ha tjent som kurerbåter og til rask persontransport.
Begrepet "skute" har overlevd fram til i dag, og definerer også i vår tid en nokså vid gruppe av mindre seilførende båter.

Ferje

Ferjer er nevnt noen steder i kongesagaene som føringsbåter som ble brukt til fjordkryssinger for tilfeldig reisende. En må anta at de har vært relativt små slik at en eller to mann har kunnet ro båten tilbake etter endt oppdrag. Ferjene må trolig også ha vært relativt flate og sterke i bunnen, egnet for å ta hester og fe ombord, sannsynligvis med kraftige tiljer i bunnen for å verne bunnbordene..

Skipsbåt

Skipsbåtene var småbåter som enten hang på slep etter skipene (etterbåten - eptirbátir) eller lå ombord i kaupskipene som dekke over lasten rett bak masten (overbåten - yfirbátir). De ble brukt som landgangsbåter eller som ærendsbåter mellom de større skipene.
Disse båtene må ha hatt stor likhet med dagens vestnorske småbåter. Sammen med Gokstadskipet ble det funnet tre slike småbåter. Konstruksjonsmessig er de nesten identiske med vår tids oselvarbåter fra Hordaland. Kanskje er vår tids pram også like gammel som båttype.

Inn i middelalderen

Jekte

Hvis man skjærer bakparten av f.eks. en vikingknarr, setter på akterkastell og bakmontert ror, så ender man opp med utgangspunktet for middelalderens jekter. Med impulser og inspirasjon fra hanseatenes kogger og skipstyper med akterkasteller enda lenger sør i Europa, var ikke overgangen fra knarrene til jektene så veldig stor. Borte er dragehoder og høye stavner, men teknologisk blir båtene fortsatt klinkbygget på samme måten; kjøl og hud først, deretter spant og beter. Jektene var arbeidshestene i kystfarten langs den norske vestkysten til inn på 1800-tallet.

Parallelt med utviklingen av jektene ser det ut til at vikingenes småbåter har overlevd som skipstype gjennom hele middelalderen og helt fram til våre dager. Færinger, trerøringer, ottringer og fembøringer m. fl. er alle ektefødte etterkommere av vikingskipene. Nordlandsbåten har råsegl, men det smalner av mot toppen. Fiskebåtene som ble brukt på bankene utenfor Sogn og Fjordane hadde derimot rektangulært råsegl helt opp til vår tid. Kanskje er de levende eksempler på hvordan vikingskipenes mye omdiskuterte rigg og seglføring virkelig så ut.

Kilder

Snorre Sturlasons kongesagaer
Sverresoga
Småhefte "Sjøfart", Bergen Sjøfartsmuseum
"Vestnorske båter", Bernhard Færøyvik
"De skjulte skipene", Sverre Marstrander
"
Den norske leidangen", Harbitz, Oppegård, Sheen, 1951.
Vikingeskipene - Deres forgjengere og etterfølgere, A.W. Brøgger and H. Shetelig, Dreyers forlag, 1950.
Plansje over Sunnmørsbåter, Saxe Bjørkedal

Muntlige opplysninger fra aktive båtbyggere i Bjørkedalen, Norge.
Se ellers
litteraturlisten.

  Til toppen : Heim - home

Published Feb. 29 2004. Sist endret 04.07.2015. Copyright 2004 Jørn Olav Løset. E-mail: joeolavl @ online.no